Før og etter

Jeg trodde jo ikke jeg var så prega av å ha viruset i kroppen i over 30 år. Det vil siden jeg var 17 år ung og tok en heroinsprøyte på Oslo S. Jeg hadde jo ikke smerter eller gulsot. Men jeg skjønner nå i ettertid hvor trøtt jeg har vært. Og hvor stor del av livet mitt har dreid seg om å få sove. Gjerne mitt på dagen. Jeg husker en episode da jeg var på kafé med jenta mi som da var en sju åtte år. Jeg var så uutsigelig trøtt. Og visste ikke mine arme råd. Jeg så en utvei og tok med henne inn på biblioteket på barneavdelinga ga henne noen bøker. Selv satte jeg meg på en pute ved en stolpe bare for å få sove i fem minutter. (En av tusenvis å være-søvnig-historier)

Jeg har alltid vært veldig flau over dette desperate behovet for og sove om dagen. Det er en befrielse å ikke ha dette vannvittige behovet for søvn lenger. Jeg skjønner nå at det hindret meg mye i min livsutfoldelse, fordi jeg måtte legge inn søvn som en faktor i alt jeg gjorde. Jeg synes det var vanskelig å være sammen med folk over lenger tid. Ja nettopp fordi jeg måtte sove på ukristelige tider.

Jeg vet nå at det har kommet mer effektive og mindre belastende kurerer mot Hepatitt-C. Men de er visstnok veldig dyre.

Jeg tenker nå at jeg skal sende et kort til Wenche på Bærum sykehus. Og takke. Dette er min solskinnserfaring fra norsk helsevesen. Jeg tror det finnes mange av dem.

Fått fra Kris Lyseggen fra andre siden av Atlanteren

Før, under og etter Interferonbehandlingen.

 Før jeg startet behandlingen sov jeg veldig mye.
Foto: Kristin Lyseggen

 Rett etter at jeg startet behandlingen. Orket visst ikke gre meg.
Foto: Kristin Lyseggen

 Under behandlingen. Orket visst ikke sminke meg selv om jeg skulle på rockekonsert.
Foto: Anne-Lise Nilsen

 Rett etter at behandlingen var ferdig.
Foto: Margaret M. de Lange

Fire måneder etter behandlingsslutt. Hu hei hvor det det vel frisk og lett både å puste og gå.
Foto: Bjørn Alfsen

  Det er først i ettertid det har gått opp for meg hvor slitsom denne behandlingen var. Hvis jeg ser bort fra de første to-tre månedene så hadde jeg jo lite fysiske og psykiske plager, men at det går an å være så sliten, daff og matt i huet og kroppen er nokså utrolig. Jeg måtte ta blodprøve nesten hver uke, for jeg hadde så lave verdier at det var fare for at jeg måtte slutte med kuren eller eventuelt  få blodoverføring. Hadde aldri fiksa dette hvis ikke jeg hadde hatt Bjørnegubben ved min side. Det er nå i alla fall en enorm lettelse og glede forbundet med  å være frisk. Det er som å våkne av en mørk og dyster drøm. Nå ser virkelig lyst på livet. Jeg fyller snart femti og gleder meg til å brette opp armene å starte en ny epoke. Jeg trur jeg  tar jommen jeg skal kalle det mitt personlige paradigmeskifte! Jeg gleder meg å fortsette noen år til på livets kronglete og snirklete landevei.
Tjolahopp!

  P.s. I seiersrusen glemte jeg å nevne at jeg var virusfri på 3. månederskontrollen. Håpet er et jeg også er det på augustkontrollen.

Viruskrigen er over

Siste sprøyte og pille er inntatt. Da gjenstår det bare å se hvem som vinner. Hepatitt C-en eller jeg ;-)

Det hele er uvirkelig. Jeg feirer med sjokois, Borgen og eplesider her i såffan. Jeg har stor tro på at jeg raskt skal bli frisk og glad igjen. Jeg må virkelig ta tak i helsa mi, men først pur glede.

Jag skal ta en runde med utseende mitt. Jeg skal bestille time hos frisør og kjøpe noen klær. Jeg skal også komme meg litt mer ut i dagslys og kanskje få røde roser i kinnene mine.

Hujedamei så lykkelig og lettet jeg er.

Nå har jeg satt den siste sprøyta

Det blir spennende dager for Jorunn. I løpet av noen uker håper og tror jeg at jeg skal få mer krefter. Jeg skal ta piller fram til mandag og så er Interferonkuren over.

Litt uvirkelig at det har gått 48 uker. Jeg tror jeg klapper meg selv på ryggen og sier bra jobba så langt.

"what goes up must come down"

Tok en telefon til legen i dag, for jeg ble plutselig litt usikker på det med pillebruk og behandling. Hun sa det var greit å ta litt sovemedisin og beroligende når det trengtes, men at jeg burde være ytterst forsiktig med alkohol. Derfor har jeg bestemt meg for å være totalavholds fram til jeg har tatt virustesten om et halvt år. Jeg vil ikke risikere noe som jeg kan anklage meg selv for i ettertid.

Ja, ja. I morgen settes den siste sprøyten i magefettet (Ikke så galt at det er godt for noe…fettet har jeg hatt god bruk for dette året). Bjørnen skal være hjemme på onsdag kveld så da håper jeg at det er med å forhindre et nytt angstanfall. Jeg kan nok bli litt tullerusk av å være så mye alene som jeg er. Jeg er jo mye alene fordi jeg vil det og ikke orker så mye. Men en god dialog med Bjørnemannen er balsam for sjelen og kan motvirke vondter i sinnet.

Men i august er forhåpentligvis Viruskrigen over og da skal jeg til Berlin med en venninne. Mulig det da blir noen zwartsienbier på noen mørke mystiske pubber.
Men i skrivende stund er jeg sprudlende hjerteglad tenker hun mens hun nynner:
"what goes up must come down" Og så en real opptur til slutt selvsagt.

Viruskrigen går mot sin ende

Siste sprøyte skal settes tirsdag 19. februar og siste pille den 26. februar. Jeg skulle gitt mye for å droppe den. Jeg begynner å bli skikkelig sliten, men mest fordi jeg sliter psykisk. Får stadige angstanfall. Jeg fikk det etter nest siste sprøyte. I dag er jeg bare sliten, slapp, matt og lettet for at jeg har ro i sinnet. Man blir sliten etter en sånn runde. Jeg spiser litt beroligende, og håper ikke det er ulovelig. Men må man så må man.

MEN jeg begynner virkelig å se lys i enden av den berømte tunnelen. Tenk bare en sprøyte igjen. Hadde jeg kunnet skulle jeg feiret det med en sjampis.

Den 18. mars drar Bjørnen og jeg til Lanzarote og blir der i to uker. Da håper jeg får en mer kledelig hudfarge. Bytte ut den gustengrå jeg har nå med en mer gyllend. Jeg skal svømme, sole, gå tur, spise sundt og komme til hektene. Jeg er jo egentlig et lykketroll.  Jeg må sole meg forsiktig for huden er blitt skikkelig knusktørr av denne behandlingen. Jeg skal ha med mengder av Decubalkrem. Kanskje jeg for første gang i mitt liv unne meg litt spa på Lanzarote. Jeg vet ikke helt hva det er, men det høres veldig luksuriøst og deilig ut.

Takk for det fine ordet Kari: Viruskrigen. Jeg simpelthen elsker fine ord.