Før, under og etter Interferonbehandlingen.

 Før jeg startet behandlingen sov jeg veldig mye.
Foto: Kristin Lyseggen

 Rett etter at jeg startet behandlingen. Orket visst ikke gre meg.
Foto: Kristin Lyseggen

 Under behandlingen. Orket visst ikke sminke meg selv om jeg skulle på rockekonsert.
Foto: Anne-Lise Nilsen

 Rett etter at behandlingen var ferdig.
Foto: Margaret M. de Lange

Fire måneder etter behandlingsslutt. Hu hei hvor det det vel frisk og lett både å puste og gå.
Foto: Bjørn Alfsen

  Det er først i ettertid det har gått opp for meg hvor slitsom denne behandlingen var. Hvis jeg ser bort fra de første to-tre månedene så hadde jeg jo lite fysiske og psykiske plager, men at det går an å være så sliten, daff og matt i huet og kroppen er nokså utrolig. Jeg måtte ta blodprøve nesten hver uke, for jeg hadde så lave verdier at det var fare for at jeg måtte slutte med kuren eller eventuelt  få blodoverføring. Hadde aldri fiksa dette hvis ikke jeg hadde hatt Bjørnegubben ved min side. Det er nå i alla fall en enorm lettelse og glede forbundet med  å være frisk. Det er som å våkne av en mørk og dyster drøm. Nå ser virkelig lyst på livet. Jeg fyller snart femti og gleder meg til å brette opp armene å starte en ny epoke. Jeg trur jeg  tar jommen jeg skal kalle det mitt personlige paradigmeskifte! Jeg gleder meg å fortsette noen år til på livets kronglete og snirklete landevei.
Tjolahopp!

  P.s. I seiersrusen glemte jeg å nevne at jeg var virusfri på 3. månederskontrollen. Håpet er et jeg også er det på augustkontrollen.

Viruskrigen er over

Siste sprøyte og pille er inntatt. Da gjenstår det bare å se hvem som vinner. Hepatitt C-en eller jeg ;-)

Det hele er uvirkelig. Jeg feirer med sjokois, Borgen og eplesider her i såffan. Jeg har stor tro på at jeg raskt skal bli frisk og glad igjen. Jeg må virkelig ta tak i helsa mi, men først pur glede.

Jag skal ta en runde med utseende mitt. Jeg skal bestille time hos frisør og kjøpe noen klær. Jeg skal også komme meg litt mer ut i dagslys og kanskje få røde roser i kinnene mine.

Hujedamei så lykkelig og lettet jeg er.

Nå har jeg satt den siste sprøyta

Det blir spennende dager for Jorunn. I løpet av noen uker håper og tror jeg at jeg skal få mer krefter. Jeg skal ta piller fram til mandag og så er Interferonkuren over.

Litt uvirkelig at det har gått 48 uker. Jeg tror jeg klapper meg selv på ryggen og sier bra jobba så langt.

"what goes up must come down"

Tok en telefon til legen i dag, for jeg ble plutselig litt usikker på det med pillebruk og behandling. Hun sa det var greit å ta litt sovemedisin og beroligende når det trengtes, men at jeg burde være ytterst forsiktig med alkohol. Derfor har jeg bestemt meg for å være totalavholds fram til jeg har tatt virustesten om et halvt år. Jeg vil ikke risikere noe som jeg kan anklage meg selv for i ettertid.

Ja, ja. I morgen settes den siste sprøyten i magefettet (Ikke så galt at det er godt for noe…fettet har jeg hatt god bruk for dette året). Bjørnen skal være hjemme på onsdag kveld så da håper jeg at det er med å forhindre et nytt angstanfall. Jeg kan nok bli litt tullerusk av å være så mye alene som jeg er. Jeg er jo mye alene fordi jeg vil det og ikke orker så mye. Men en god dialog med Bjørnemannen er balsam for sjelen og kan motvirke vondter i sinnet.

Men i august er forhåpentligvis Viruskrigen over og da skal jeg til Berlin med en venninne. Mulig det da blir noen zwartsienbier på noen mørke mystiske pubber.
Men i skrivende stund er jeg sprudlende hjerteglad tenker hun mens hun nynner:
"what goes up must come down" Og så en real opptur til slutt selvsagt.

Viruskrigen går mot sin ende

Siste sprøyte skal settes tirsdag 19. februar og siste pille den 26. februar. Jeg skulle gitt mye for å droppe den. Jeg begynner å bli skikkelig sliten, men mest fordi jeg sliter psykisk. Får stadige angstanfall. Jeg fikk det etter nest siste sprøyte. I dag er jeg bare sliten, slapp, matt og lettet for at jeg har ro i sinnet. Man blir sliten etter en sånn runde. Jeg spiser litt beroligende, og håper ikke det er ulovelig. Men må man så må man.

MEN jeg begynner virkelig å se lys i enden av den berømte tunnelen. Tenk bare en sprøyte igjen. Hadde jeg kunnet skulle jeg feiret det med en sjampis.

Den 18. mars drar Bjørnen og jeg til Lanzarote og blir der i to uker. Da håper jeg får en mer kledelig hudfarge. Bytte ut den gustengrå jeg har nå med en mer gyllend. Jeg skal svømme, sole, gå tur, spise sundt og komme til hektene. Jeg er jo egentlig et lykketroll.  Jeg må sole meg forsiktig for huden er blitt skikkelig knusktørr av denne behandlingen. Jeg skal ha med mengder av Decubalkrem. Kanskje jeg for første gang i mitt liv unne meg litt spa på Lanzarote. Jeg vet ikke helt hva det er, men det høres veldig luksuriøst og deilig ut.

Takk for det fine ordet Kari: Viruskrigen. Jeg simpelthen elsker fine ord.

Solstrålehilsen fra såffakroken

Det kan kanskje virke som jeg er konstant lykkelig på denne kuren. Full av humør og pågangsmot, men jeg kan melde om nedtrykte dager, men da klarer jeg ikke motivere meg til å skrive.  Men jeg må innrømme at denne kuren har gått greiere enn jeg ble forespeilet. Jeg er heldig og sover meg gjennom treige dager. Jeg sover mellom 12 og 16 timer i døgnet. Så jeg er blitt godt kjent med mitt underbevisste liv. Rimelig masete og absurde drømmer.

Jeg tok sprøyte nr. 46 i går og formen er fin i dag. Tenk bare to sprøyter igjen så er det over. Fordelen med at siste sprøyte ble utsatt med to uker, er at jeg kan kose meg med masse sjokois og iskaffe Jeg har lovet meg selv et bedre kosthold når dette er over. Da er det slutt på trøste og sutrespising. Og jeg vil jo helst ikke gå opp i vekt nå som jeg er nede på trivselsvekten min.

Jeg kribler i magen! Bjørnen og jeg har nemlig bestemt oss for en to ukers harrysydentur i løpet av mars / april. Kanskje Madeira (eller har dere noen andre forslag). Der skal jeg trene meg opp igjen og kanskje få en friskere hudfarge. Jeg skal gå tur og svømme og spise nokså sundt. Fy fillern som jorsol gleder seg.

Regneleif

Jeg gleder meg til det skal bli mer futt i frua, men nå viser det seg at futtet blir utsatt et par uker. Ikke fordi lunta er våt, men fordi de hadde regnet feil på sykehuset så jeg skal ta siste sprøyte den 19. februar og 26. februar er jeg ferdig med kuren. Jeg fikk prøve mindfulness i praksis da jeg fikk beskjeden, og det funka som bare rakkeren. Jeg taklet det fint og tenkte at da kan jeg spise sjokois et par uker ekstra. Jeg tenker plutselig at dette sukkerbehovet har noe med lave blodverdier å gjøre? At kroppen vil ha usunn energi. Vet ikke om det er forskningsmessig forsvarlig å si, men en hypotese som funker som bare det for meg personlig.

Livet er nokså søtt

-->

Det er nokså dumt for sosiale folk å ha det meste av sitt våkne liv om natta når de fleste andre sover. Jeg må virkelig jobbe med døgnrytmen min. Håper også jeg vil trenge mindre søvn når blodverdiene blir normale igjen.

I tillegg til en døll døgnrytme kan jeg melde om et ekstremt usunt kosthold. Jeg trøstespiser…spesielt glad i sjokois og iskaffe. Jeg nekter meg ingenting og jeg går ikke opp i vekt (blir kanskje bare en anelse kvalm innimellom :-). Er redd for å få sukkersyke…og da blir det jo enda flere sprøyter.

Skjærpings når denne kuren er over, Jorunn!!! Da skal du spise sunnere og gå tur i skog og mark. Jeg hadde også håpet på et glass vin i ny og ne, men det skal man visst være ytterst forsiktig med. I alle fall det første halvåret.

Den 5. februar setter jeg den siste sprøyten (i denne omgang alla fall). Og så skal jeg ta piller en uke etter det. Den 12. februar er kuren over. Jeg skal sjekkes for virustilbakefall etter 1, 3 og 6 måneder. Tenk så deilig livet som virusfri vil bli, men det gjelder å være realistisk.  

Det kommer nok til å mer futt i frua nå utover. Håper bare ikke det blir for mye. Jag kan bli nokså hyper. så husk å ta det med ro selv om du får litt mer energi (denne siste setningen her er en beskjed til meg i framtiden).

Tilstedeværelse

I dag fyller jeg 49 år og har feiret dagen med å gå på Mindfulnesskurs. Gleder meg til å bli skikkelig harmonisk, konsentrert og fokusert. I can´t wait.
Sitter i hjørnesåffan og synger en svensk bursdagssang: Ja, må hon leva! ja, må hon leva! ja, må hon leva uti hundrade år! javisst ska hon leva! javisst ska hon leva! javisst ska hon leva uti hundrade år!
Nå skal jeg fortsette feiringa i rekkehuset med sjokois og Interferonsprøyte nummer 44.

Hei sveis

-->

Håret blir bare tynnere, skjørere og pjuskere. Bildet er tatt av en oppmerksom venninne på hennes boklansering av boken: The Boy Who Was Not A Lesbian &Other True Stories av Kris Lyseggen.

Og gurimalla så bleik jeg er...

Nå er pepperkakedeigen kasta

Jeg orket aldri bake dem ut. Jeg har smugspist en del deig og den er nå blitt for tørr til å fryse ned å ha til neste år.

I dag skal Bjørnen lage fiskekaker…ikke akkurat yndlingsmaten når smaksansen er dårlig; men det er i alla fall slutt på kloakksmaken i munnen. Men jeg tror jeg gjør lurt i å ikke klage…selv har jeg knapt lagd en middag etter at kuren startet. Begynt å glemme hvilke kokeplater som funker og hvilke som ikke funker.

Tenk! Jeg har tatt 43 sprøyter og har bare fem igjen…jeg gjentar FEM. Det er helt utrolig. Jeg er en heldiggris som har sluppet å ha det så fælt.

Jeg driver og planlegger alt jeg skal gjøre når dette er over…noen ganger blir jeg sliten av det også, for det er nemlig ikke få planer jeg har. Men en ting jeg væffal bør gjøre er å trene meg opp. Jeg er sånn person som er veldig kritisk til helsestudio, men kanskje det ville være lurt å få et treningsopplegg? Jeg var flinkt til å bevege meg i starten av kuren, men de siste månedene har det blitt mest såffsitting. Hva skulle jeg gjort uten vår brand new hjørnesåffa. Den er farlig deilig å sitte i.

Det er stusselig med håret, men håpet derimot, er det ingenting i veien med. Jeg satser på å bli frisk. Men øyevippene er fremdeles superlaaange.

En stund uti kuren bestemte jeg meg for å ta vare på pillebrettene. Kanskje jeg skal lage et kunstverk av dem? Det irriterer meg at jeg ikke tenkte på det helt fra starten av.

I dag fikk jeg dagslys gjennom gluggene. Hurra! Gikk en liten runde rundt Kalvøya i dag. Pusta og pesa i minste motbakke, vidunderlig liten vintertur med Bjørnen, sola og meg.