lørdag 18. juli 2015

Før og etter


Jeg trodde jo ikke jeg var så prega av å ha viruset i kroppen i over 30 år. Det vil siden jeg var 17 år ung og tok en heroinsprøyte på Oslo S. Jeg hadde jo ikke smerter eller gulsot. Men jeg skjønner nå i ettertid hvor trøtt jeg har vært. Og hvor stor del av livet mitt har dreid seg om å få sove. Gjerne mitt på dagen. Jeg husker en episode da jeg var på kafé med jenta mi som da var en sju åtte år. Jeg var så uutsigelig trøtt. Og visste ikke mine arme råd. Jeg så en utvei og tok med henne inn på biblioteket på barneavdelinga ga henne noen bøker. Selv satte jeg meg på en pute ved en stolpe bare for å få sove i fem minutter. (En av tusenvis å være-søvnig-historier)

Jeg har alltid vært veldig flau over dette desperate behovet for og sove om dagen. Det er en befrielse å ikke ha dette vannvittige behovet for søvn lenger. Jeg skjønner nå at det hindret meg mye i min livsutfoldelse, fordi jeg måtte legge inn søvn som en faktor i alt jeg gjorde. Jeg synes det var vanskelig å være sammen med folk over lenger tid. Ja nettopp fordi jeg måtte sove på ukristelige tider.

Jeg vet nå at det har kommet mer effektive og mindre belastende kurerer mot Hepatitt-C. Men de er visstnok veldig dyre.

Jeg tenker nå at jeg skal sende et kort til Wenche på Bærum sykehus. Og takke. Dette er min solskinnserfaring fra norsk helsevesen. Jeg tror det finnes mange av dem.