Klodrianen meg

Skulle ta sprøyte i kveld, men så gjorde jeg noe galt og sprøyten måtte kastes. Det var den siste sprøyten også. Håper de har mer på sykehusapoteket. Dobbelt æsj.

Uken ellers har vært fint. Liker å treffe folk og få besøk. På mandag kom Nina med hjemmeheklet lue og ørevarmere i vidunderlig farger og avansert hekling. Hun hadde hørt at en av bivirkningene av denne behandlinger er at man mister håret. Men jeg har hår enda, men mulig det har blitt litt tynnere. Seeee så vakkert håndarbeid:

Tirsdag traff jeg dagmammaen og -pappaen min. Hun har gått igjennom cellegift og det kan jeg fortelle, er mye verre enn det jeg går igjennom. Hun er midlertidig frisk. Noe vi alle er utrolig glade for.

Gordana kom og muntret opp i ståva og vane tro måtte vi ha neglelakkspa:

Jeg har fremdeles veldig lav blodprosent 8,8 (uten at jeg vet hva det innebærer), så det er så vidt jeg kan gå på den dosen jeg nå gjør. Så jeg får krysse fingre og tær for at ikke blodprosenten faller ytterligere.

Som jeg har skrevet tidligere, er det utrolig viktig for meg og ikke være alene for mange dager på rad. Jeg begynner lett å tenke over meningen med livet…og det er jo som vi alle vet ikke veldig konstruktivt. Dessuten er det et tegn på tungsinn. I helgen var jeg sammen med Bjørnen og hans foreldre på landstedet deres på Maura.

Ikke rart jeg er glad når jeg har hengt med så mange fine folk <3