Før, under og etter Interferonbehandlingen.

 Før jeg startet behandlingen sov jeg veldig mye.
Foto: Kristin Lyseggen

 Rett etter at jeg startet behandlingen. Orket visst ikke gre meg.
Foto: Kristin Lyseggen

 Under behandlingen. Orket visst ikke sminke meg selv om jeg skulle på rockekonsert.
Foto: Anne-Lise Nilsen

 Rett etter at behandlingen var ferdig.
Foto: Margaret M. de Lange

Fire måneder etter behandlingsslutt. Hu hei hvor det det vel frisk og lett både å puste og gå.
Foto: Bjørn Alfsen

  Det er først i ettertid det har gått opp for meg hvor slitsom denne behandlingen var. Hvis jeg ser bort fra de første to-tre månedene så hadde jeg jo lite fysiske og psykiske plager, men at det går an å være så sliten, daff og matt i huet og kroppen er nokså utrolig. Jeg måtte ta blodprøve nesten hver uke, for jeg hadde så lave verdier at det var fare for at jeg måtte slutte med kuren eller eventuelt  få blodoverføring. Hadde aldri fiksa dette hvis ikke jeg hadde hatt Bjørnegubben ved min side. Det er nå i alla fall en enorm lettelse og glede forbundet med  å være frisk. Det er som å våkne av en mørk og dyster drøm. Nå ser virkelig lyst på livet. Jeg fyller snart femti og gleder meg til å brette opp armene å starte en ny epoke. Jeg trur jeg  tar jommen jeg skal kalle det mitt personlige paradigmeskifte! Jeg gleder meg å fortsette noen år til på livets kronglete og snirklete landevei.
Tjolahopp!

  P.s. I seiersrusen glemte jeg å nevne at jeg var virusfri på 3. månederskontrollen. Håpet er et jeg også er det på augustkontrollen.